Datoen er 29. november 2014. Vi møter Charlton borte på The Valley. Kampen skulle opprinnelig starte klokken 16.00 men ble flyttet til 12.15. Noe som gjorde at dagen startet tidlig og hardt. Typisk awaydag eller hva? Jeg skal på min første Ipswich-kamp. Ikke vet jeg mye om de heller, kun at de spiller i Championship og at de er et gammelt storlag. Championship tenker jeg, kan vell ikke være et så høyt nivå. Min gode venn Sindre Eliassen er den som inviterte med meg over til England. Han forteller meg at nå skal jeg få oppleve ekte fotball. Ikke vet jeg hva jeg har i vente, men lite visste jeg at denne dagen skulle jeg forelske meg i Ipswich Town.

Det var runde nr. 19. Charlton hadde ennå ikke tapt på The Valley, mens Ipswich kom dit med 5. strake seiere i bagasjen. Det drøyt 16.500 mennesker som hadde funnet veien til The Valley, sør øst i London på en lørdag formiddag. 2000 av de var fra Ipswich, noe som var nest best av bortesupportere den runden.

Vi startet med både Daryl Murphy, David McGoldrick og Paul Anderson på topp. Det burde jo bety noen mål. Og en sjansefattig kamp skulle det ikke bli på en ellers så tidlig lørdags formiddag. Og det tok ikke mer enn 45 sekunder før Ipswich skulle få sin første sjanse foran et stappfullt ´´South Stand´´. Stephen Hunt svinger ballen inn på en corner til Chambers som ruger i luften. Ballen går dessverre en meter til høyre for Nick Pope i målet til´´The Addicks´´.

Og det skal bare gå fire minutter til før Ipswich kommer til en ny sjanse. Paul Anderson fyrer av fra 20 meter. Ballen har en retning ned mot høyre hjørne. Du hører bare et sukk går igjennom Charlton-supporterene i det ballen nærmer seg. Nick Pope for slått en liten retur til seg selv som han holder. Ipswich har slått godt i fra seg de første fem minuttene.

20 minutter skal det gå før neste sjanse. Ipswich-supporterene holder i mellomtiden koken på tribunen. Daryl Murphy kommer til en sjanse på 20 meter. På halv-volley klinker han til med venstrefoten, og igjen har ballen retning mot det høyre hjørnet. Igjen henger Nick Pope med på notene.

Seks minutter senere spiller Charlton seg fint igjennom og kommer til en avslutting på 5 meter, meget skrått vell å merke. Bialkowski henger med etter en nydelig beinparade.

Ti minutter senere kommer igjen Charlton på en mindre hyggelig visitt. Denne gangen kommer Gudmundsson inn fra sin høyre kant. Han skjærer inn og i fra 20 meter avslutter han ned til høyre for Bialkowski, og igjen er han på plass. Så langt kunne man si at dette var dagen for de fine redningene.

Pause

50 minutter er spilt. McGoldrick henter ballen ned på midtbanen, og curler den over til Mings som kommer på et fint løp. Mings fintet to Charlton-spillere bokstavelig talt på ræven, og du hører Ipswich-supporterene i bakgrunnen stiger i forventning. Mings avslutter meget bra for en venstreback med en venstrefot til å være. Han fyrer av med høyre, og den sniker sett rett utenfor stolpen.

65 minutter er spilt når nokk en gang McGoldrick vinner ballen på midten, og denne gangen spiller han den opp på råsterke Murphy. Murphy vender av to mann før han skyter rett over krysset etter at ballen fikk en ekkel dupp når den var innom en Charlton-spiller.

Etter 83 minutter skjer det ingen Ipswich-supportere trudde skulle skje. Noel Hunt kommer inn for Paul Anderson. Da hørte jeg noen ropte ved siden av meg, ´´Who is that?´´.

93 minutter spilt når Noel Hunt for seg en trøkk i nesen. Blodet bare renner ned og han må bytte drakt. Dette var ikke Ipswich forberedt for. Noel Hunt må bruke en drakt uten navn eller nummer.

Kaos bryter løs

90+5 er tiden. En tid jeg aldri vil glemme. En tid forhåpentligvis dere aldri vil glemme. Mings har ballen ned på sin venstreback posisjon. Han vrir den over til McGoldrick som tar den ned på kassen. Han utfordrer høyrebacken Chris Solly. Han skyter/legger inn, og en Charlton-spiller for sparket den unna på 16 meter til Noel Hunt. Det skulle han aldri ha gjort, selv om Noel Hunt aldri har vært noen målmaskin. Nick Pope hadde kun fått skudd i høyre hjørnet så langt i kampen. Noel Hunt visste hva han skulle gjøre. Noel Hunt klinker til fra 16 meter og ballen triller rolig og fint ned i venstre hjørnet for Pope. Og galskapen slipper løs. Noel Hunt springer bort til benken og feirer med resten av laget mens South Stand for virkelig kjenne på ekte glede.

Og etter denne dagen kan jeg si at jeg elsker Ipswich. COYB!

Her er min personlige video. Var så heldig å få med målet på video, og scenene etterpå.