Lagene møttes over to kamper høsten 1979 i det man på den tiden kalte UEFA-cupen. News of the Blues har snakket med spillere, styremedlemmer og ikke minst supportere for å finne ut hva som skjedde omkring Ipswich Town FCs reise til Oslo, og om Skeids tur til Ipswich. Vi fant flere fantastiske historier som til nå har vært ukjent for de fleste.
Av Ole Bernt Krogstad
Skeid hadde vært to sesonger nede i 2. divisjon da de rykket opp i 1978. På den tiden het toppdivisjonen enkelt og greit 1. divisjon. Skeid bet fra seg etter opprykket og havnet på en hederlig fjerdeplass bak Start, Lillestrøm og Viking på topp. Lillestrøm vant i tillegg cupen, og dermed fikk Skeid muligheten til å spille i Europa. I Norge kvalifiserer man seg til europacupen ett år i forveien siden vi ikke spiller fotball her på vinteren, så da Ipswich kom på besøk ett år etterpå, hadde vinden snudd for Skeid, og de pløyde bunnen av toppdivisjonen.
Ipswich hadde derimot deltatt i europacupen nesten hver eneste sesong siden 1973 før møtet med Skeid. Et halvt år forut for denne kampen, det vil si i mars 1979, møtte Sir Bobby Robsons elever selveste Barcelona i cupvinnercupen foran over 100.000 tilskuere på Nou Camp. Ipswich røk ut på bortemålsregelen mot et Barcelona som senere vant cupen i en spennende finale mot Fortuna Düsseldorf.
Stemningen var god på Skeid-klubbhuset på Nordre Åsen i Oslo da trekningen til første runde var over. De skulle møte selveste Ipswich. Et godt kjent lag i Europa. Et lag fra England var det også alltid stor stas å få besøk av. Alle visste jo om Ipswich på den tiden. Skeids styreleder Jan Ustad fra Orkdal var en dem. Han hadde vært keeper for Skeid fra 1968 til 1972 og var leder for Skeid sin fotballgruppe i 1979. News of the Blues ringte ham:
Jan Ustad: ”Jeg satt for det meste på benken, for det var ikke så lett å ta plassen til Kjell Kaspersen. Jeg fikk noen tilbud fra andre klubber, men Skeid er en fin klubb, og jeg studerte i Oslo og ble værende. Noen år etter at jeg la opp ble jeg kontaktet og spurt om å bli med i styret og rykket etter hvert opp som leder for styret til Skeids fotballgruppe etter at den forrige lederen trakk seg. Jeg husker godt nyheten om at vi hadde trukket Ipswich Town. Vi var rimelig fornøyde med det. Bobby Robson var godt kjent allerede da. Senere skulle han jo bli læremester for Jose Mourinho. Inntrykket vi hadde av Robson på den tiden var at han var veldig populær og godt likt av spillerne. Og det kom ganske straks en henvendelse fra Ipswich hvor det stod å lese at de ønsket å komme på en slags studietur til Oslo i forkant av kampen mot oss. De ønsket å se kamparena, sjekke fasilitetene, sjekke overnatting, transport og mat med mere. Jeg var vert og møtte delegasjonen fra Ipswich på Fornebu flyplass i Oslo. Det var jo naturlig at de sendte observatører til Oslo. De var mye mer erfarne med internasjonale kamper enn det vi var, men at den indre kjernen i ledelsen kom og ble værende i flere dager var litt overraskende for meg. Det var Bobby Robson med Ipswich-eierne; brødrene John og Patrick Cobbold, som kom. Jeg stod for transport, innkvartering, omvisning og bespisning. De var jordnære folk; fine mennesker. De ville blant annet sette opp tidspunkt for pressen og hver enkelt spiller helt ned på detaljnivå. Og de gjorde denne jobben svært grundig. Ingenting var overlatt til tilfeldighetene, men de var på ingen måte kravstore; tvert imot! De ønsket også pauser fra arbeidet, og jeg tok dem med på sightseeing til Frognerparken, Holmenkollen og Bygdøy. Brødrene Cobbold var jo to gamle ungkarer, og de manglet ikke humor. De påstod spøkefullt at Ipswich ikke hadde vært spesielt heldig med manager Bobby Robson, for hver gang de skulle treffe ham, snakket han bare i telefonen med Dave Sexton som var manager i Manchester United på den tiden. ”Robson er ikke manager”, sa de. ”Det er Dave Sexton som egentlig styrer Ipswich.” Robson forholdt seg rolig, men benyttet sjansen til å erte de litt spesielle Cobbold-brødrene under middagen på Frognerseteren senere på kvelden da brødrene bestilte seg drink til middagen. ”Har dere avklart dette med mammaen deres nå da?”, sa Robson. Og; ”Hva ville mor sagt hvis hun så dere nå?” Mitt inntrykk var at de må ha hatt en dominerende eldre mor, og at Robson syntes det var artig å fleipe med akkurat det når det passet seg slik. Det var da Cobbold-brødrene alltid parerte med at Robson var ubrukelig som manager siden han ikke produserte egne ideer, men bare stjal dem fra nevnte Sexton. Robson sa så; ”bare ta dere en whiskey nå som mor ikke er tilstede”. De var veldig fine typer, alle tre. De dagene jeg tilbragte med dem en uke før hjemmekampen på Ullevål Stadion var lærerike, og jeg hadde det først og fremst veldig hyggelig sammen med dem.”
Da Sir Bobby Robson og Cobbold-brødrene dro fra Fornebu Flyplass, begynte en annen person sine nitidige forberedelser til kampen på Ullevaal. Vi vet det ble pakket en mengde konvolutter som alle inneholdt et håndskrevet brev samt en ferdig adressert returkonvolutt med frimerke påklistret. Et brev ble levert til bortimot samtlige hoteller hvor det var sannsynlig at Ipswich Town skulle overnatte. Nå har det seg slik at News of the Blues ikke har klart å finne ut av hvem det var som gikk fra hotell til hotell i Oslo med en bunke konvolutter for å få sikret seg autografene til alle Ipswich-spillerne. En positivt overrasket Bobby Robson kunne senere fortelle at vedkommende fikk mer enn det han/hun hadde bedt om. Det ble nemlig tilsendt en diger pakke med vimpler og signerte lagbilder og mye mer, slik at gaven fra Ipswich Town stod i stil med den formidable innsatsen den unge supporteren hadde gjort.
Samtidig i Ipswich satt en ung jente og planla sin første tur utenfor balløya. Hun var blitt hektet på å følge Ipswich. Elizabeth Edwards, nåværerende og mangeårig leder av Ipswich Town Supporters Club, forteller: “It wasn’t so easy to travel around back in the 1970s, especially as I had not seen Town play abroad before. Luckily, a travel company in Felixstowe organized European trips, so we took their tour. I still have the pennant they gave us all. I went with three friends. Over the years, I haven’t missed many games, but my parents insisted that I had to miss the home game – as it was my first day back at university. (They were both teachers, which meant they took education very seriously). The away leg happened before university started, though, so that was my decision! We took the ferry (was it Tor Line?) from Felixstowe to Gothenburg and then were bused to Oslo. First was the simple matter of 24 hours on the boat. It was not a luxurious experience. I remember the cabins were for four people with bunks. They were at the very bottom of the boat near the engines, quite unpleasant – so we took the blankets and once the night club closed, we crept in there to sleep. I have been to Oslo several times since, but I have great memories of that first time. What a beautiful city, what a lovely location. We did a tour of the sights of Oslo – I remember standing at the top of the ski jump, looking down at a big field with no snow. I can’t remember if there was an away end at the stadium – I think it was a small ground and that we for some reason probably all got mixed together. We won the game 3-1 – we were a powerful team in those days. Thanks to Oslo, the trip gave me a bit of a travel bug. I have now watched football in around 30 different countries. After the game a group of us stayed up all night in one of the hotel rooms, I think playing cards and chatting. The trip home was eventful. We were in the restaurant on the boat and suddenly we noticed that one moment we could see the sky and the next the sea. It was getting very rough! We weren’t too sure about having the ice cream they offered us for dessert. It turned into a force 10 gale and I think there were just a handful of passengers who weren’t ill (including me, and one of the guys, who I ended up dating for for while after the trip!) When I arrived back in Ipswich I remember my mum wanting to go shopping and all the walls of the shops wouldn’t stop moving! It was a few days before everything was still.”
Elizabeth Edwards historie om at den engelske fansen ble stod blant nordmenn stemmer godt med hva Town-supporter Vidar Åsen forteller om kampen på Ullevål: ”Jeg hadde, eller har bare sympati for min favorittklubb Ipswich, og ville i tillegg gjerne treffe den lokale Ipswich-fansen. Men til min store overraskelse ble jeg stående helt alene på bortetribunen. Det ble en snodig opplevelse. Men jeg husker at vi lå under. Skeid scoret et fantastisk fint mål tidlig i kampen.”
Ipswich-keeper Paul Cooper bekrefter selv dette i et kamp-program som senere ble utgitt av Ipswich Town: «It’s the best goal ever to beat me!» Målscoreren var Skeids høyreiste kraftige spiss Svein Gunnar Rein som scoret med sin eminente venstrefot på et frispark etter bare 4 minutter. Ipswich stilte ikke sitt beste mannskap i denne kampen, men beholdt likevel roen, og Mick Mills scoret bare 5 minutter etter Reins perle av en scoring før Robin Turner og Paul Mariner satte sluttresultatet til 1-3. Paul Cooper reddet forøvrig en straffe, noe han var ekspert på.
TRYKK HER OG MELD DEG INN I IPSWICH NORGE!
Marius Lunde var 12 år i 1979 og en av ballguttene på kampen: «Jeg var den eneste fra vestkanten som spilte for Skeid i min aldersgruppe men fatter´n mente at det var den eneste klubben man kunne spille for så jeg gikk på Uranienborg Skole men spilte fotball for Skeid. Vi var faste ballgutter for Skeid. Småguttelaget var alltid det, og det var ikke alltid like gøy. Jeg husker jeg sovnet under en kamp, men denne kampen var spesiell. Det var ekstra gøy at motstanderen var fra England. Jeg husker godt den engelske fansen og at vi så på dem med store øyne. De sang og lagde mye liv. Også drakk de øl på «Liket» (Ullevål Stadion Kro, red.anm.) som var den legendariske restauranten utenfor Ullevål hvor kelneren etter sigende ble funnet død i kjelleren, derav oppnavnet «Liket». Det jeg husker best fra kampen er strafferedningen til Paul Cooper mens stillingen var 1-0 til Skeid. Bjørn Skjønsberg tok alltid straffene til Skeid, men noen stjal ballen fra ham og mislyktes altså totalt. Jeg husker også veldig godt at målscorer Svein Gunnar Rein og forsvarer Morten Vinje kranglet hele kampen. De stod på hver sin 16-meter og ropte «hold kjeften din!» til hverandre. Etter kampen våget jeg meg bort til garderobene og fikk autografene til John Wark og Eric Gates på ryggsekken min, og det var da at kjærlighetsbåndet mellom meg og Ipswich ble forseglet.»
Alan Brazil ble syk under turen, og Bobby Robson beordret ham isolert fra resten av spillergruppen, noe Brazil selv ikke likte. Dette førte til at hans medspillere festet resepsjonsbjellen på Helsfyr Hotell på jakken hans, slik at de kunne høre han komme gående. To spillere hadde sågar spilt på Ullevål Stadion med Skottland i Juni samme år, og det var John Wark og George Burley. Sistnevnte sa følgende etter kampen mot Skeid: «It´s no better now than it was then. Very uneven pitch and not exactly the sort of facilities you would expect from a national stadium.» Representanter fra Skeid tok derimot svært godt vare på sitt besøk fra England, og kampen sammenfalt med kommunevalget i Norge. Daværende styreleder Jan Ustad forteller: «Det var jo helt tilfeldig at Albert Nordengen ble gjenvalgt som ordfører i Oslo samtidig som Ipswich Town gjestet byen, og at han også hadde gode kontakter inn i styret til Skeid. En ting ledet til den andre, og plutselig var representanter fra styret i Ipswich tilstede i Oslo Rådhus og med på feiringen av ordfører Albert Nordengen sin valgseier.»
Ipswich Town FC forlot Norge dagen etter kampen med et chartret fly fra Dan-Air. Eric Gates hadde fryktelig flyskrekk som besetningen forsøkte å kurere med champagne, og dermed ville jo alle ha det. Dan-Air leverte ut gratis champagne til hele flyet, og stemningen ble om mulig enda bedre. Det hører med til historien at Town tapte mot Crystal Palace bare få dager etter dette. Og når Skeid kom til Portman Road hadde Bobby Robson allerede uttalt offentlig at han forventet full skjerping og målkalas fra sine spillere. Det fikk han.
Jan Ustad: «Vi tok et charter-fly til England og ble veldig godt mottatt av apparatet i Ipswich. Etter innkvartering fikk vi en hyggelig omvisning på Portman Road og på treningsanlegget Playford Road. For oss som kom fra Oslo opplevde vi treningsfasilitetene som svært gode. De hadde sågar en innendørs bane, noe som var helt utenkelig for oss. Vi godtok også en invitasjon om bespisning kvelden før kampen på Hintelsham Hall Hotel som var eid av den verdenskjente kokken Robert Carrier. Vi fikk jo fantastisk behandling der, og Arne Larsen forsøkte senere på kvelden å selge spissen Svein Gunnar Rein til Ipswich, litt spøkefullt og uten hell. «You can buy him, but it´s not going to be cheap!» Det var gemyttlig og høflig. Vi ble mottatt som jevnbyrdige og følte aldri at Ipswich var noen storebror i forhold til oss. Vi hadde et bra lag på den tiden, men rakk ikke opp til Ipswich. Vi var et nummer eller to for små. Ipswich hadde et veldig bra lag og var vel egentlig i verdensklasse. Portman Road var også en flott opplevelse, selv om resultatet var forferdelig for oss. Det var et VIP-område vi aldri hadde sett maken til, med egne tjenere for oss som var gjester der. Norsk fotball på den tiden var jo amatørfotball, og det ble veldig tydelig for oss på alle måter i løpet av de to kampene mot Ipswich Town FC.»
Ipswich vant hjemmekampen 7-0 etter mål av Wark, Muhren (2), Thijssen, Mariner og McCall (2). Skeid byttet sågar ut keeperen sin i det 66.minuttet. Sammenlagt ble 10-1 til Ipswich. Europa-eventyret for Ipswich ble derimot kort denne sesongen. De røk ut i neste runde på bortemålsregelen mot Grashoppers fra Sveits.