Et slags pub-essay, Vol II – mer av et detaljert reisebrev.

Så var sesongen i gang igjen, og etter en lang sommer med drøssevis av forventninger og ’opphaussing’ av Ipswich Town fra min side, var det med en viss skepsis sesongen ble sparket i gang. Tur til Ipswich ble bestilt tidlig i ferien. Her måtte bestilles kamp for å bivåne det som sikkert bare var en seier i rekken av mange. Hvor feil kan man egentlig ta?

Optimismen på klubbens vegne begynte å avta allerede i god tid før sesongstart. Hvis vi tenker at den var på 100 ved forrige sesongs slutt, var det kommet til 70 midt i juli, med synkende tendens ned mot 60 opp mot seriestart. Hva som gjorde det er jeg ikke helt sikker på. Selv om treningskamper er treningskamper, var det vel ikke overbevisende det som skjedde i de kampene, magen sa fra om at det ikke kom til å bli 40 seire kommende sesong. Etter å ha sett første kamp mot Coventry steg optimismen litt igjen, men dette var raskt forbigående. Leicester-kampen var så svakt at nesten var utenkelig, men det kunne vel ikke fortsette slik? Sterk sier på straffer mot Shrewsbury og uflaks mot Peterborough i samme cup viste at det  var noe uforløst potensiale i laget, eller…? Vel nok om det – Preston North End skulle i alle fall slås, med meg ringside.

Jeg hadde to mål for turen; å se Ipswich Town sikre seg tre poeng, samt å skrive en ’anmeldelse’ av puben ’The Brewery Tap’. Det har lenge vært et mål å komme seg på Brewery Tap, bare så synd at den ligger litt langt unna.

I og med at jeg for, for siste gang, fløy fra Værnes, landet jeg fortsatt på Stansted. Det har blitt en fin tradisjon for meg dette, å ta en øl i puben på Stansted, etter først å ha vært inne på Coral, som ligger vis a vis og hentet oddsprogrammer. Hadde en times tid å slå i hjel i påvente av bussen til Ipswich, og på Tore Jan som kom fra Oslo og satt på buss mot Stansted fra Gatwick. Både Tore Jan og jeg rakk bussen, og vi gikk av denne på Station rundt kl. 14:00 lokal tid. Torsdagen var det strålende vær med rundt 20 grader, så bagene ble bare plassert på B&B i Willoughby Lodge, før turen gikk ned mot havneområet.

Vi spiste Pizza på Pizza Express (Sloppy Guiseppe selvsagt) og drakk en Peroni, før vi inntok uteserveringen på Isaacas. Torsdagen fortsatte videre i kjente omgivelser – The Black Horse, Mannings og Cock And Pye, før vi havnet på The Plough – en pub som enda ikke er omtalt i Pub-Essayet. Anmeldelse ble ikke foretatt denne kvelden, men vil uansett komme senere. Her viste de Aston Villa mot et annet lag, og jeg hadde satt £10 på 3-1 til Aston Villa. Når vi entret stod det 2-1 til Aston Villa og det var med spenning jeg satte meg ned for å se resten. Jeg spiller som regel 3-1 til hjemmelaget (Hei Årdal), og det pleier å ligge på rundt 25 ganger pengene tilbake. Er ikke så ofte jeg vinner, men er overbevist om at 3-1 blir resultatet mer enn èn av 25 ganger, noe som tilsier at man vil tjene på dette i lengden. Men nå var det altså en kamp det dreide seg om. Mens vi stod i baren og bestilte oss noe å drikke fikk vi spørsmål fra en gjeng om vi snakket norsk. Dette var gutta fra Tufte Tractor Boys som var ute på sin årlige høst-tur, takk for turen til dere! VI ble sporenstreks invitert til deres bord og jeg fikk høre at Villa kjørte kampen og at det ikke var usannsynlig at 3-1 scoringen ville komme nå mot slutten, men den gang ei. Vel, sorgene ble ikke for store, og vi koste oss sammen med Tufte Tractor Boys og slo følge med de tilbake til deres hotell, som lå på veien mot vårt B&B. Baren og barmannen på Novotel har allerede Tufte-skribenten skrevet om tidligere. Så det eneste jeg (på internt vis) vil tilføye er at Novotel er nødt til å være den beste Volleyball-puben i byen.

Fredagen måtte jo komme, og denne kom med brukbart vær. Vi bestemte oss for å spise frokost på Megabyte Cafe, noe som også denne gang smakte bra. Planen var så å ta en tur på Planet Blue, før jeg skulle til Brewery Tap. Det obligatoriske besøket på Planet Blue gikk som vanlig raskt og greit, jeg hadde kjøpt meg to retro-trøyer samt noe mer og var på vei ut mens Tore Jan fortsatt stod ved inngangen og bladde i Sir Bobby Robson magasinet. Noen shopper raskere enn andre, sier nå bare jeg. På vei fra Planet Blue til Brewery Tap ligger jo The Drum and the Monkey, og da denne var åpen og øltørsten allerede tilstede, tenkte jeg at det kunne passe bra med et lite pitstop her, da verken jeg eller Pub-Essayet har vært innom før.

Pub 1, Vol II: The Drum & The Monkey.

• Førsteinntrykk: 2
• Betjening: 4
• Do: 2
• Utvalg øl: 4
• Pris Heineken: Har ikke
• Pris øl: £ 2
• Utvalg mat: Glemte å sjekke.

Førsteinntrykket av The Drum & the Monkey er ikke spesielt bra. Selve rommet der puben ligger ser ut som et lagerlokale. Et lite biljardbord i midten, masse gulvplass rundt og noen stoler og bord innmed veggene. Stedet ga inntrykk av null personlighet da jeg var innom, kan hende er det bedre der før kamp. Dessuten var det en jukebox som stod alt for høyt på og to av de andre (av de få) gjestene som var innom bestilte samme sang om og om igjen. Lily Allen, Lady Gaga eller noe slikt, hva kan vel jeg om britiske pop-divaer? Allikevel ble jeg sittende og ta ett par pils, det er godt å slappe av litt når man er på ferietur.

Totalt: 2,5.

Da jeg kom ut fra Drum & the Monkey var vinden tiltatt en hel del i styrke og det lå regn i luften, men jeg orket ikke gå inn der igjen, måtte videre. Etter hvert kom jeg til denne store rundkjøringen som har denne sinnrike undergangen under, og akkurat da begynte det å regne. I stedet for å stå ute i regnet å vente på at det skulle bli klart, valgte jeg selvsagt (og også av trafikksikkerhetsmessige grunner)å gå undergangen. Det dumme her, er at jeg aldri helt har lært meg denne undergangen og det hender at jeg kommer ut et annet sted enn planlagt. Selv om dette som regel skjer litt senere på kvelden, skjedde så også nå, og jeg kom ut rett utenfor The Curve, og ikke på andre siden, som var den opprinnelige planen. The Curve er kanskje den puben (?) jeg har gått forbi flest ganger, uten å være innom. Når tilfeldighetene så hadde ført meg hit, kom jeg ikke utenom en tur innom.

Pub 2, VOL II: The Curve

• Førsteinntrykk: 3
• Betjening 6
• Do: 4
• Pris Heineken: Har ikke
• Pris øl: £ 2,80
• Utvalg øl: 3
• Utvalg mat: 4

The Curve er vel egentlig ikke noen pub i den forstand. Det er mer en lunch-bule. Stedet var i alle fall fullt av rosèvin-drikkende lunsjgjester da jeg gjorde entre, men jeg fant et ledig bord og fikk bestilt meg en øl. Lokalet er ganske fint, og det er et hyggelig sted å sitte og se seg rundt. Akkurat i det jeg satte meg ned, åpnet himmelen sine sluser og jeg skjønte at jeg kanskje måtte bli sittende en stund. Litt artig var det å observere at noen gjester som satt nære døren lukket døren, mens det som sikkert var stedets manager gikk og lukket den opp igjen, dette gjentok seg flere ganger. Man skal altså ikke komme her og kommer her på The Curve.

Totalt: 3,5.

Jeg ble sittende litt lenger enn planlagt på The Curve og drømmen om The Brewery Tap begynte igjen å svinne hen. Fikk også en SMS fra Tore Jan om at Tufte Tractor Boys satt på The Plough, så da vurderte jeg at man i alle fall måtte innom der for å ta en pils på veien.

Pub 3, Vol II: The Plough

• Førsteinntrykk: 5
• Betjening: 3
• Do: 2
• Pris Heineken: Har ikke
• Pris Øl: £ 2,40
• Utvalg øl: 4
• Utvalg mat: 5

Doen trekker masse ned på The Plough. Her lukter det slettes ikke godt og man får bare prise seg lykkelig så lenge man ikke trenger å gjøre annet enn de små jobbene mens man er gjest ved dette etablissementet. Betjeningen er egentlig hyggelige nok, men det er litt stressende å bli kalt darling 2-3 ganger hver gang man skal kjøpe seg en øl, noe hun ene gjør til alle kundene ustanselig. ’What can I get you darlig’, ’Thank you darlig’, ’Cheers Darlig’ osv, osv. Dessuten er det svært lang ventetid før man får det underbemannede barpersonalets oppmerksomhet når puben er mer enn halvfull. Lasagnen på The Plough er svært god og Tofte Tractor Boys var unisont enige om at man får byens beste Fish’n Chips på denne puben. Til sist får puben noe trekk for altfor middelmådig og høytspillende band på kveldstid.

Totalt: 4.

På vei fra The Plough var planen å gå ned Silent Street for å ta en Mohjito på Bar IV for å deretter vurdere om formen var god nok til å gå (evt ta taxi) til Brewery Tap. På vei ned Silent Street tenkte jeg bare at jeg skulle sjekke at kortmappen lå på sin faste plass i lommen, men den var borte gitt. Ikke lå den i noen av de andre lommene heller. Jeg snudde uten å nøle ,og kjente at det å begynne å ringe rundt for å sperre kort for så å gå ned på B&B for å hente annet kort ville bli en skikkelig strek i regningen, det passet dårlig i dette som begynte å nærme seg en festdag. Vel, på The Plough lå den ikke, og jeg satte kursen mot The Curve. Og hvis du som kritisk og observant leser har stilt spørsmålstegn ved hvorfor betjeningen på The Curve har fått toppscore, er svaret dette; de hadde funnet og tatt vare på min kortmappe. Dette var som en skikkelig energiinnsprøytning. Jeg takket og bukket, ga tommel opp og sa cheers, og forsvant rett ut igjen. Energien var som sagt på topp og med lange og bestemte steg la jeg ivei bortover i retning det innerste av havneområde, der hvor Brewery Tap visstnok skal være. Ikke så mange stegene på vei passerer jeg Rileys Snooker Club. Heller ikke der hadde jeg vært før, så der måtte man innom en tur.

Pub 4, Vol II: Rileys Snooker Club

• Førsteinntrykk: 2
• Utvalg øl: 3
• Pris Heiniken: Har ikke
• Pris øl: £ 2,85
• UTvalg mat: 2
• Do: 1
• Betjening: 3

Om dassen på The Plough ikke tilfredsstiller minimumskravene, fremstår den som et blomsterbed I forhold til hva som ventet inn døren, til venstre, forbi alle biljardbordene og til høyre på Rileys. Her var mengder urin på gulvet og verken såpe eller tørkepapir tilgjengelig. Heldigvis har jeg en kone som er sykepleier og var godt utrustet med våtservietter hjemmefra, i disse influensatider. Hadde det ikke vært for disse måtte jeg bare ha gått og funnet meg en vask. Rileys ligger rett overfor Drum & the Monkey og man kan fastslå at dette området må være lagerdistriktet i Ipswich, da det også her så ut som et enormt lagerlokale. Stolen jeg fant meg var imidlertid ganske god, men lysten til å sitte lenge var ikke stor, selv om jeg her begynte å bli ganske så brisen.

Totalt: 2

Ute var det fortsatt duskregn, men jeg la på vei bortover mot den innerste delen av havnen, eller er det kanskje den ytterste, ikke vet jeg. Målet var i første omgang en pub som heter The Lord Nelson Inn. Her passerte jeg to av disse kirkene som ser ut som om de er laget av mosaikk. Det er flotte bygg, de middelalderbygningene som fortsatt står igjen i byen vår. Det flotte er jo at flere av disse kirkene fortsatt er åpne. Selv om jeg ikke vil kalle meg religiøs, så er jeg overtroisk nok til ikke å gå inn i slike bygg når jeg har nytt store mengder mjødr, så det blir å sniktitte inn gjennom døren. Vi kan i Norge skryte av stavkirkene våre, og det er sikkert fantastisk at de ikke har brent ned opp gjennom årene, men jeg er uansett mer imponert av middels store kirkebygg i mosaikk, slik er det bare. Turen til Lord Nelson Inn var lenger enn først antatt og det begynte etter hvert å bli vrient å holde på vannet. Men plutselig så jeg noe som lignet på pub borte i horisonten og inntok lett springmarsj. Veien mot Lord Nelson er ganske trafikkert, og mens jeg var i godt driv hørte jeg at det ble ropt mot meg fra en forbipasserende bil: Run Forrest, Run! Så fikk man altså den – har alltid fått høre at jeg ser skikkelig teit ut når jeg løper.

Pub 5, Vol II: The Lord Nelson Inn

• Førsteinntrykk: 4
• Do: 5
• Betjening: 4
• Pris Heineken: Sjekket ikke om de hadde
• Pris øl: £ 3,10
• Utvalg drikke: Vet ikke
• Utvalg mat: Vet ikke

Puben har en ganske god beliggenhet, bortsett fra den trafikkerte veien rett utenfor. Men helt innerst (eller ytterst) i strandpromenaden ligger den til litt i bakgrunnen. Det virket å være en slags dateplass, da jeg aldri før har sett at så mange par har sitti og holdt hverandre i hendene osv, men her var litt kjærlighet i luften. Da jeg stod utenfor for å pleie min tursvakhet stoppet to gamle menn opp for å snakke, og de synes at det var fascinerende at jeg kom helt fra norge for å se town. Det regnet dessverre fortsatt slik at de ville ganske raskt videre, slik at jeg fikk ikke tid til å spørre disse skikkelig ut om gamle town-opplevelser. The Lord Nelson Inn er en pub jeg vil tilbake til neste gang jeg er i town.

Totalt: 4,5.

Da jeg kom ut var jeg vitne til et helt vanvittig skue. Det var blitt oppholdsvær og solen var sannsynligvis i ferd med å gå ned i en eller annen himmelretning, for lyset utvendig var helt fantastisk. Har forsøkt å ta et bilde av dette opp mot de to kirkene, men med min gamle mobil, er jeg ikke i nærheten av å klare å vise dette noen form for rettferdighet, men det var helt fantastisk.

Sulten blir man, av oppsøkende virksomhet, så jeg ringte Tore Jan og lurte på om det var muligheter for å få selskap til middag. Det var det, jeg skulle bare ringe når jeg var på plass på restauranten. Planen var å gå på ASK som ligger nede ved kinoen, men når jeg kom dit var det mer fristende med mexicansk, da det lå en slik en i samme bygg som ASK. Og det må jeg si med en gang. Bedre fahjitas har jeg ikke spist siden jeg spiste på Panchos i Playa del Carmen i Mexico, så til dere som er glad i mexicansk kan dette anbefales på det sterkeste. Jeg husker dessverre ikke hva stedet heter, men det ligger på hjørnet av bygningen i samme bygg som ASK ligger, nede ved Novotel. Etter dette rant kvelden bort på Cock’n Pye, og man må slå det fast igjen -  en lang dag er en lang dag.

På lørdag våknet jeg skikkelig fyllesjuk rundt kl. 07:30, ingen god start med andre ord. Det var umulig å sove mer, så det var bare å få seg en dusj, et par paracet og komme seg ned på kiosken på station for å få tak i cola. Etter hvert var det frokost på B&B hvor vi traff flere norske venner. Alle norske var invitert på lunsj på puben Three Jolly Sailors før kamp, noe Inge må ta rosen for. Inge var av de som stilte til frokost, og han kunne på oppfordring fortelle en ivrig pub-skribent om flere forskjellige puber som åpnet mellom kl. 10 og 11 engang. En av disse var Golden Lion.

Pub 6, Vol II: The Golden Lion

• Førsteinntrykk: 3
• Do: 3
• Betjening: 3
• Pris Heineken: £ 2,05
• Pris vanlig øl: £ 1,85
• Utvalg drikke: 4
• Utvalg mat: 5

Her er den billigste puben i byen, ingen tvil om det. Det var ganske så glissent besøkt sånn i 11 tiden en lørdag formiddag, men det er kanskje ikke så rart. Jeg har spist maten her før, og den er god og meget billig. Husker jeg ikke helt feil var det rundt £ 7 for en helt ok biff med en øl inkludert. Så ligger den jo sentralt og fint til, der den ligger nesten vegg i vegg med Mannings. Når jeg satt der og slet med ølen min kom Geir Ingvall og Inge m. fl innom, og vi bestemte oss ganske raskt for å ta turen mot Three Jolly Sailors.

Totalt: 3,5

Pub 7, Vol II: Three Jolly Sailors

• Førsteinntrykk: 4
• Pris Heineken. Har ikke
• Do: 4
• Betjening: 4
• Pris øl: £ 2,35
• Utvalg drikke: 4
• Utvalg mat: Vet ikke

Dette var puben vi skulle spise en god og næringsrik lunsj på før kampen. Three Jolly Sailors er vel en typisk ’local’. Den første gangen jeg var her, var før sesongens siste kamp i 2006. Har skjønt at de har hygglige fester etter sesongens siste kamp, med grilling og karaoke. Det er en fin plass bak puben som blir litt skjemmet av at den blir brukt som parkeringsplass i forbindelse med kamper. I denne ’bakgården’ var det altså at vi skulle spise vår lunsj. Noe av det første jeg ser når jeg kommer ut her er en hund av type aggressiv kamphund. Den lå ved siden av eieren sin, som var en skallet mann med masse tatoveringer på skallen, sågar i ansiktet var han tatovert. Det var blant annet tatovert en tåre under det høyre øyet. Hvis noen av dere har lest om den fagre Berit Thorstensen, hun som visstnok var lederen på det som ble kalt for dødens gård, var det en tilsvarende dråpe han hadde tatovert. I forbindelse med saken om dødens gård, der de jo kastet mennesker og vaskemaskiner ned i brønnen om hverandre, kom det frem at det å ha en slik tatovering i ansiktet er noe som i kriminelle miljøer betyr at man har begått mord, at man har menneskeliv på samvittigheten. Dette var tanker jeg gjorde meg når jeg skulte bort på hunden og dens eier. Når man har drukket øl i to dager og derav er litt skvetten fra før, var ikke dette selskap jeg satte pris på. Men de andre mente at det sikkert kom til å gå greit, og det gjorde det jammen meg. Hunden spiste pommes frittes av min hånd ved en anledning mot slutten av lunsjen. Eksponeringsterapi virket her, i kombinasjon med kontrollert medisinering i form av øl, selvsagt. Vi var en 12-15 town supportere til lunsj denne dagen og fikk også besøk av noen fra norsk supporterunion som var groundhoppere og hadde lagt turen til ipswich denne dagen. Også denne lunsjen er det skrevet mer om i tidligere reisebrev, dette begynner allerede å bli langt nok.

Totalt: 4

Kampen er det ikke verdt å nevne med et ord!

Etter kamp ble det både pub og nattklubb, men denne omtalte 2 etasje på PALS er fortsatt et mysterium.